En gravsten i Gunnarskog

Av Kåre Hansen

Som hobbyslektsforsker i Norge har min forskning stoppet opp ved grenser mot utlandet, men før eller siden må slike barrierer også brytes. Mitt første forsøk var å lete opp min oldefars familiebånd til Sverige. Jeg hadde lite å gå etter, men ved hjelp av bygdebøker og kontroll av disses kilder, fant jeg frem til Jonas Jonsson som hadde slått seg ned i Norge med minst 2 av sine barn og giftet seg med ei norsk jente. Det ble opplyst at han kom fra Gunnarskog i Arvika sogn og at barna var døpt i Karlstad. Jeg rettet da et spørsmål til Värmlandsarkiv hvor Kerstin Wallquist fant frem til at barna Anders og Johanna ikke var født i Karlstad, men i Gunnarskog og at hele familien fantes der og aldri var innskrevet i Karlstad. I følge fødselsboken for Gunnarskog var Anders født 1860 10/3 og Johanna 1864 28/3 av foreldrene Hemmansegaren Jonas Jonsson og hustru Maria Jonsdotter. De bodde da i Klanderud nord for Gunnarskog. I Gunnarskog husforhörslängd, volym AI:18 m fl, finns i Klanderud:

Hemmansegaren og garveriegaren
Jonas Jonsson født 1816 12/4 i Gunnarskog
Hustru Maria Jonsdotter født 1825 1/3 i Gunnarskog
Barn:
Matilda f 1855
Stina f 1858
Anders 1860
Johan f 1862, død 1866
Johanna f 1864

Hustruen Maria Jonsdotter døde den 21/6 1870. Hun var født i Gröttvål i Gunnarskog der hennes far var kyrkovärden og nämndemannen Jon Andersson. Etter hennes død gifte Jonas om seg 1872 14/7 med Karin Olsdatter fra Norge, her var ingen fødselser oppgitt. Hele familien flyttet 1873 18/11 til Eidskog i Norge. Jonas kom som dreng til Klanderud år 1845 og tok snart over hele gården og giftet seg med Maria fra Gröttvål. Vigselen, år 1846 26/12. Jonas hadde tidligere vært i Östergötland og år 1849 tok han ut arbeidsattest til Stockholm, men var tilbake samme år.

Alle disse opplysningene kostet meg kun 180,- kroner. Mye arbeid for en slik sum. Nå hadde jeg fått litt historie å bygge videre på. Min kone og jeg satte oss i bilen en solfylt dag og dro til Gunnarskog for å se på stedet min oldefar kom fra. Stedet var ikke stort, men over det hele raget en stor kirke med praktfull utsikt over sjøen Gunnern. Ja hva gjør man når man er ”slektsgransker” og finner kirkegården som kan hende, skjuler mine forfedre. Jo, vi gikk inn og studerte de eldste gravene. De var ikke så mange, men noen av spesiell historisk verdi hadde blitt samlet på kirkegårdens beste utsiktsplass. Her stod 8-10 gravminner av forskjellige typer på rad. Vi begynte å studere gravminnene og stor var min overraskelse og glede da jeg på nest siste gravsten i granitt, ca 160 cm høy kunne ane Jo.. og Kyr… Dette måtte være Jo..=Jon Andersons Gravsten og Kyr.. = kyrkoverd. Annet var umulig å tyde, men med neglene skrapte vi av mose og lav og fant riktig mann og med kone på kjøpet:

Här hvilar
Kyrkovärden
JON ANDERSSON
från
Grötvåhl
född dn 6/12 1799 död dn 1/1 1861
Ps No 473 v. 4 och 346 v. 346 v 4.
– – – ———————- . ———————- – – –
Och hans Make
MARTA NILSDOTTER
F: d 22/9 1798, D: d 1/2 1872.
Ps. 478.
———— . ————

På kartet over Gunnarskog, fant vi frem til gården Gröttvål og siden vi hadde tid og veien ikke var lang, kjørte vi opp til gården. Der traff vi på familien som i dag besitter gården og stor var vår overraskelse da det viste seg at gården fremdeles var i slekten. Nye opplysninger tilfløt oss og ikke minst dem, siden de ikke kjente til Jon og hans gravsten.

Etter at vi kom hjem og fikk fremkalt bilder vi tok av gravstenen viste det seg at teksten på stenen var uleselig. Jeg forstod at dersom jeg skulle få et brukbart resultat, måtte stenen restaureres. Kontakt ble opprettet med kyrkoherden Thorgny Larsson-Lantz, men han kunne ikke gi noen tillatelse på grunn av stenens historiske verdi og at Kulturminneslagen kunne være et hinder for restaurering. Gjennom Arvika kommunes kulturkontor fikk jeg kontakt med Hans Olsson som er arkeolog ved Värmlands museum. Han igjen tok kontakt med Maria Linder som er kyrkoantikvarie. Hun kunne fortelle at om stenen er flyttet fra sin opprinnelige plass, så tilhører den kirken. Om den ikke er flyttet, tilhører den familien (slekten). Hun mente deretter at kirken som regel syntes det er bra at noen steller gravstenene og at hun ikke så noe til hinder for at kirken i dette tilfelle ga en slik tillatelse. Det ble også gitt, og med rettledning av kirkegårdsansvalige Sven-Erik Gustavsson gikk jeg til verket. Jeg innhentet kunnskap om restaureringsarbeid fra et gravstensfirma i Norge og en lørdag på slutten av våren 2003, gikk jeg i gang.

Författaren Kåre Hansen i arbete med gravstenen

Et møysommelig arbeid med rengjøring med myk stålbørste for å få frem alle detaljene. Deretter ble det lagt inn maling i de uthogde bokstaver, tall og linjer. Det hele tok tolv timer, men resultatet så bra ut. Dette viser at kilder til slektsforskning ikke bare finnes i bøker, men det skrevende ord kan finnes på mange slags underlag. I dette tilfelle kraftig granitt.

Det färdiga resultatet

Dersom andre forsker på samme slekt, ser jeg gjerne at man tar kontakt enten på tlf. 0047 63 84 16 22 eller kaah4@online.no. Jeg vil også sende en takk til alle som hjalp meg med mitt prosjekt.